Ett skritt nærmere..

Heisann her fra meg.

Sommeren har bare rast forbi i full fart, og nå har det plutselig blitt høst!

Det er forunderlig at en hel sommer bare kan forsvinne forbi 

 mens man ennå går å venter på at den skal dukke opp.

Ikke den aller varmeste og mest solrike sommeren her 

på østlandet sånn værmessig akkurat,

men mye sol og varme har skjedd i livet mitt denne sommeren likvel.

I mai ble jeg bestemor for første gang!

Et nydelig, lite guttebarn kom til verden, og jeg fikk oppleve den

store gleden det er å bli mormor til et bittelite babynurk.

Livets dessert! 

Jeg ble inderlig forelsket ved første øyenkast, 

og håper jeg kan få bli en nær og støttende

mormor i framtiden:-)

Sent i Juni bestemte jeg meg.

Jeg hadde fått nok av blokktilværelsen.

I syv år har jeg nå bodd på en byggeplass,

men byggestøy fra morgen til kveld.

Jeg har til tider vært på nippet til å bli fullstendig gal!

Ren tortur med så mange desibel rundt ørene hele tiden.

Jeg er så mektig lei av å sitte her inneklemt 

mellom betongveggene med maks innsyn og lite utsyn.

Valget ble tatt om å flytte.

Og nå... etter tre runder med visninger,
ble leiligheten endelig solgt 

til en veldig akseptabel pris.

Jeg er kjempefornøyd!!

Ett stort skritt nærmere drømmen om et eget hus:-)

Selv om jeg ikke har funnet drømmehuset mitt riktig ennå, 

ser jeg med spenning fram 

til å begynne å lete og komme meg ut herfra.

Heldigvis får jeg lov å bo midlertidig hos en venn

til jeg finner det lille huset som venter på meg der ute et sted:-)

I mellomtiden har jeg vært på rehabilitering på Eiken igjen.

To uker med oppfølging fra forrige opphold i Januar.

Var virkelig kjekt å se igjen de fantastiske folkene

 i Grønn gruppe fra sist opphold!

En gjeng med positive, humoristiske og elskelige mennesker

med en felles sykdomshistorie.

De flotteste folkene....jeg er blitt så glad i dere!

 Nå sitter jeg her...

..litt lettere overveldet over jobben som må gjøres.

Esker skal pakkes, møbler skal flyttes,

og syv år av mitt liv skal ut fra denne lille leiligheten 

som har vært mitt hjem siden jeg skilte meg.

Blir jo såklart veldig rart!

Her har jeg opplevd mine til nå beste og verste år.

Her har jeg opplevd sorgen over et brutt ekteskap.

Den store, intense sorgen over å miste min elskede pappa.
Her mistet jeg min mormor og den lille søte
hunden jeg hadde hatt siden barna var små.

Her har jeg opplevd kjærlighet og en ny sterk forelskelse, 

og en smertefull, lang og intens kjærlighetssorg.
For så å finne ro og fred i meg selv,
og en ny livsvisdom og tro på meg selv igjen.

Jeg må si at denne leiligheten har fulgt meg i oppturer

 og bunnløse nedturer de sieste årene,

og nå er det altså på tide å gå videre.....

Det skal jammen bli en spennende reise fremover.

Med en overveldende takknemmelighet over alt det gode i livet mitt

...en nydelig familie og utrolig støttende venner,

tar jeg nå dagene som de kommer, og ser fram til å utforske

mer av meg selv og livets hemmeligheter:-)

Gleder meg til å bli kjent med mitt nye hjem etterhvert,

og har stor tro på at livet og mitt indre kompass 

fører meg i riktig retning.

 Klemmer sendes fra meg i alle retninger til neste gang vi blogges:-)))