mandag 29. august 2016

Ett skritt nærmere..

Heisann her fra meg.

Sommeren har bare rast forbi i full fart, og nå har det plutselig blitt høst!
Det er forunderlig at en hel sommer bare kan forsvinne forbi i turbofart
 mens man ennå går å venter på at den skal dukke opp.
Ikke den aller varmeste og mest solrike sommeren her 
på østlandet sånn værmessig akkurat,
men mye sol og varme har skjedd i livet mitt denne sommeren likvel.


I mai ble jeg bestemor for første gang!
Et nydelig, lite guttebarn kom til verden, og jeg fikk oppleve den
store gleden det er å bli mormor til et bittelite babynurk.
Livets dessert! 
Jeg ble inderlig forelsket ved første øyenkast, 
og håper jeg kan få bli en nær og støttende
bestemor i framtiden:-)


Sent i Juni bestemte jeg meg.
Jeg hadde fått nok av blokktilværelsen.
I syv år har jeg nå bodd på en byggeplass,
men byggestøy fra morgen til kveld.
Jeg har til tider vært på nippet til å bli fullstendig gal!
Ren tortur med så mange desibel rundt ørene hele tiden.
Jeg er så mektig lei av å sitte her inneklemt 
mellom betongveggene med maks innsyn og lite utsyn.
Valget ble altså tatt om å selge.

Og nå... etter tre runder med visninger, ble leiligheten endelig solgt 
til en veldig akseptabel pris.
Jeg er kjempefornøyd!!
Ett stort skritt nærmere drømmen om et eget hus:-)
Selv om jeg ikke har funnet drømmehuset mitt riktig ennå, 
ser jeg med spenning fram 
til å begynne å lete og komme meg ut herfra.
Heldigvis får jeg lov å bo midlertidig hos en venn
til jeg finner det lille huset som venter på meg der ute et sted:-)



I mellomtiden har jeg vært på ME rehabilitering på Eiken igjen.
To uker med oppfølging fra forrige opphold i Januar.
Var virkelig kjekt å se igjen de fantastiske folkene
 i Grønn gruppe fra sist opphold!
En gjeng med positive, humoristiske og elskelige mennesker
med en kronisk ME diagnose til felles.
De flotteste folkene....jeg er blitt så glad i dere!


 Nå sitter jeg her...
..litt lettere overveldet over jobben som må gjøres.
Esker skal pakkes, møbler skal flyttes,
og syv år av mitt liv skal ut fra denne lille leiligheten 
som har vært mitt hjem siden jeg skilte meg.
Blir jo såklart veldig rart!

Her har jeg opplevd mine til nå beste og verste år.
Her har jeg opplevd sorgen over et brutt ekteskap.
Den store, intense sorgen over å miste min elskede pappa.
Her mistet jeg min mormor og den lille søte
hunden jeg hadde hatt siden barna var små.
Her har jeg opplevd kjærlighet og en ny sterk forelskelse, 
og en smertefull, lang og intens kjærlighetssorg.
For så å finne ro og fred i meg selv,
og en ny livsvisdom og tro på meg selv igjen.
Jeg må si at denne leiligheten har fulgt meg i oppturer
 og bunnløse nedturer de sieste årene,
og nå er det altså på tide å gå videre.....


Det skal jammen bli en spennende reise fremover.

Med en overveldende takknemmelighet over alt det gode i livet mitt
...en nydelig familie og utrolig støttende venner,
tar jeg nå dagene som de kommer, og ser fram til å utforske
mer av meg selv og livets hemmeligheter:-)
Gleder meg til å bli kjent med mitt nye hjem etterhvert,
og har stor tro på at livet og mitt indre kompass 
fører meg i riktig retning.

 Klemmer sendes fra meg i alle retninger til neste gang vi blogges:-)))





6 kommentarer:

Anonym sa...

Lykke til,jeg heier på deg😀Gleder meg til å følge deg videre. Gratulere som mormor, det er stort å være det. Har vært d i over ett år nå, og det er fantastisk morro😀Hilsen Sissel👍🏻

Silkeline sa...

Takk takk Sissel!:-)
Er godt med noen haiarop...liker det altså :-)))
Ja, skikkelig kos å være mormor. Du har et års forsprang du da:-) Gøy når de vokser litt til og kan uttrykke seg litt mer. Gleder meg:-)
Ha en flotters kveld:-) Klem

Anonym sa...

Blir så spennende å følge deg på reisen, vennen ❤️ Flott innlegg du har skrevet, du formidler såååå bra!! ���� Lettrørte meg...det blir våte øyne vettu �� Gla i deg, vennen ❤️❤️❤️ Savner deg og tiden vi hadde på Eiken �� Kos og klem fra Monica/din kjempe faste leser

Silkeline sa...

ÅÅÅ...så fint å høre fra deg her vakre Monika :-)Tusen takk for at du er min trofaste leser...så glad i deg også <3 <3 Opplevelsene på Eiken og dere fine folka i grønne gruppa sitter langt inn i minnebarken! Savner deg, og håper vi får til et aldri så lite ME treff på egenhånd :-D Tusen klemmer og et energiboost sendes her fra meg til deg <3

Anonym sa...

Rørende varmt, vedmodig og framtidslyst... Akkurat sånn kjenner jeg at du griper meg!! Lykke til i ventingen på HUSET og med å leve livet så rikt som jeg tror du gjør nå! Benthe

Silkeline sa...

Tusen takk kjære Benthe:-)
Så glad jeg blir for de fine ordene dine....de varmer! Takknemmelig for at du er der å leser :-))) Håper HUSET mitt ligger der et sted å venter på meg, hihi.
Ønsker deg en fin fin kveld og sender en god klem og et stort TAKK herfra :-)))