fredag 2. desember 2016

The White House på en fredag




Det er rart å tenke på....nå er drømmen en realitet, 
og den har potensiale til å bli mye bedre 
og større enn jeg noensinne våget å håpe på!

For syv år siden ble jeg skilt. 
Jeg skulle nå ut i verden og greie meg alene, nyskilt,
uten jobb, lite penger og med en hemmende ME diagnose,
Tilværelsen føltes mildt sagt skremmende og usikker.

Jeg fant en liten andelsleilighet jeg kunne
ha råd til, og jeg følte meg heldig som i det heletatt
 hadde funnet noe som var mitt.
Jeg var innstilt på at her skulle jeg vokse, leve og bo.

 

Og vokse gjorde jeg!!
Til gangs.
(ja ikke bokstavelig da...jeg er fremdeles under 160cm :)
 Det første året var tungt.
Jeg mistet pappaen min, bestemoren min,
og jeg savnet veldig tilhørigheten i det 
å være en familie. 
Økonomien var trang, og kreftene var sparsomme,
men jeg lærte så uendelig mye de første årene alene.
Ikke minst om meg selv!



Etter noen år begynte denne drømmen å melde seg...
Drømmen om det lille HVITE HUSET på landet.
Et sted jeg kunne se himmelen, kunne grave litt i hagen,
og ikke minst ha plass til et syrom:-)
Rett og slett et sted jeg kunne puste og finne roen.



Men så var det økonomien da.
...og kapasiteten.
Jeg turde ikke håpe på at jeg ville klare 
å komme i nærheten av denne drømmen min.
Men den banket stadig på i bevisstheten.
Og etter den 6. sommeren med støy og bråk på byggeplassen 
der jeg bodde, holdt jeg ikke ut lenger.
Ikke var det særlig gunstig med så mye bråk
i forhold til MEen heller.
Så jeg bestemte meg til slutt....
Jeg måtte bort derfra!

Jeg kastet meg ut i det.
Spent og litt redd for hvor jeg ville ende, solgte jeg leiligheten.
Jeg synes det var litt skummelt å forlate det trygge og sikre,
og ta et såpass stort valg, men jeg følte tiden var inne.
Lettelsen var stor da jeg fikk solgt med stort overskudd,
og mulighetene for et lite, gammelt hus begynnte å bli litt mer mulig.



Det tok ett par måneder før jeg fant huset.
Mange tilfeldigheter, og med en god porsjon flaks,
fikk jeg drømmehuset mitt, og i løpet av
20 minutter var jeg blitt huseier.

Ja, det var hvitt, og liknet på bildet jeg hadde i hodet,
og det var i tillegg større enn jeg trodde jeg hadde råd til.
Det ligger i de omgivelsene jeg håpet på,
og i på toppen av det hele fikk jeg det til en mye lavere pris enn
jeg kunne ha forventet.
Dermed satt jeg igjen med stort nok budsjettet
til oppussing.


Det var nok MENINGEN at jeg skulle ha akkurat dette huset,
og nå er det altså mitt!
Det er i ferd med å bli et virkelig hjem til pusen og meg,  
(i første omgang...men det er god plass til en til etterhvert)
...og med gode muligheter til familiemiddager og barnebarnbesøk:-)


Yess! Nå kooooser jeg meg glugg ihjel med planlegging
og delegering, og i dag kommer SNEKKERNE!!:-))
Jeg er såååå spent!




Følg med,
for fra nå går det unna i svingen :-))

GOD ADVENTSHELG TIL ALLE!






2 kommentarer:

Monica sa...

Line, du er god ❤️ Jeg heier på deg og elsker ditt engasjemnet og pågangsmot !!! Klem Monica

Silkeline sa...

Tusen takk for det søte Monica <3 Det var et riktig valg for meg å hive meg rundt å finne noe nytt. Gleder meg til å flytte inn å få nyte utsikten og roen der. Det går framover i huset. I dag har jeg vært helt nede for telling, kroppen har slått seg helt av...men godt å vite at snekkerne står for framdriften uavhengig av meg:-)Håper inderlig du har gode dager og at du kan glede deg nå i adventstiden:-))) Førjulsklemmer sendes fra meg <3 <3